Med stjernene som viste vei

Her er jeg, litt lengre en halvveis på veien til å få innsikt og indre styrke som vil lære meg å ta en sjanse på å være meg selv, på å leve. Det vil gjøre meg i stand til å gjennomføre alt jeg bestemmer meg for og være en del av meg for alltid.

Taxien stopper for femte gang, denne gangen på utsiden av det eneste hostellet i  sentrum av Sharm El Sheikh. Endelig et ledig rom. Det er langt på natt og det eneste jeg har lyst til nå er å krype under en dyne og vite at alt mitt indre kaos vil være borte når jeg våkner i morgen.

Inne på rommet blir sittende og se på månen som kaster et spøkelsesaklig lys inn i rommet. Aldri har jeg følt meg så ensom som akkurat nå. Jeg tenker på hvordan jeg har blitt lært opp til å smile når jeg er sinna. Nå må jeg lære å være sinna, når jeg er det. Bare da kan jeg vise hvem jeg er. Når jeg smiler til tross for at jeg er sinna, viser jeg ikke hvem jeg er. Da har jeg fremdeles masken på meg og den eneste erfaringen jeg har er med leppene mine når jeg smiler, ikke noe annet.

Hvordan skal jeg klare å ta sjansen på å vise mitt indre kaos og min sårbarhet? Hvordan jeg skal jeg klare å ta av meg masken og vise hvem jeg er? Det eneste svaret jeg har nå er at JEG IKKE VET. Jo mer jeg tenker på det, jo mer kaotisk føles det. Tårene renner nedover kinnene og inni meg vokser en ny følelse. Nesten som om at jeg holder på å miste meg selv. Jeg er fullstendig tom og utmattet når jeg legger hodet på puten.

Neste morgen våkner jeg og alt er helt annerledes. Jeg vil ikke kaste bort mer tid, nå vil jeg gjøre det. Det føles litt skremmende med en gang, men jeg vet at det vil gi seg. Langsomt vil jeg venne meg til det som er den eneste løsningen for meg nå. Jeg må få mot til å ta de skritt jeg alltid har ønsket å ta og den eneste måten jeg vet om,  er å gjøre det.

Etter en lang frokost tar jeg en taxi til gamlebyen i Sharm El Sheikh og setter meg ned på det første stedet jeg finner. I det jeg bestiller en kopp te opplever jeg et kort øyeblikk som får meg til å smile. En klok gammel mann med vakre brune øyne får hjertet mitt til å føle at jeg lever igjen. Vi ender opp med å røyke Shisha og spille backgammon mens han forteller historien om Gud som henvendte seg til Moses for å gi han i oppgave å lede Israelsfolket ut av Egypt. Han forteller videre at Moses sitt spørsmål først og fremst var, «Hvem skal jeg si har kalt meg?» I dialogen mellom Gud og Moses forteller mannen med de vakre øynene at Gud åpenbarer noe grunnleggende om seg selv: «Jeg er han som er. Du skal si til folket: Han som ER har sendt meg til dere».

Jeg får vite at det er en enda dypere sannhet i åpenbaringen til Moses. Gud understreket for Moses og Israelsfolket at han som er, ville hjelpe å lede dem. I det ligger det at Gud er en aktiv handlende Gud. Reisen med Moses som leder, stopper ved Sinaifjellet. Når Moses gikk opp på fjellet får han steintavlen med de 10 bud. Gud gjennomførte det han hadde lovet Israelfolket ved å føre de ut av Egypt og inn i Kanaan. På den måten blir han en skapende gud.

Da han reiste seg og går blir jeg sittende og se etter han. Rundt meg har alle bordene blitt fulle uten at jeg har lagt merke til det. Mens jeg sitter der og tenkte på det jeg nettopp har opplevd, bestemmer jeg meg for å reise til Mount Sinai så fort som mulig.

Allerede to dager senere står jeg full av spenning ventet og på taxien, som skal ta meg til St. Cathrins Church. Det er 24. desember år 2000. Da jeg endelig står midt i Sinai ørkenen og ser opp mot stjernene minner jeg meg selv på at bare for noen dager siden hadde en jeg en like sterk og heftig følelse som døden, nemlig den kjærlighet som fortærer. Rundt meg strekker de vakre fjellene seg opp mot himmelen og når tårene presser på går jeg inn på hotellet.

Kvelden går med til å vandre rundt på klostret. Jeg følger med på hva alle gjør, kanskje får jeg et nytt tegn. Etter middagen ruslet jeg ut i natten. Det er en mørkere natt enn vanlig. Helt uten frykt og med stjernene som leder meg starter jeg ferden mot toppen av Mount Sinai.

I 3 timer følger jeg stien helt til toppen. Alene med mine tanker og en flaske Cognac første juledag morgen sitter jeg med bena «dinglende» på kanten av fjellet. Solen bryter gjennom horisonten og det er helt stille rundt meg idet jeg hører en stemme som sier; «Tenk om vi alle visste hva stillheten fortalte oss. Når vi lærer oss det vil vi også kunne forstå de rådene livet gir ». Han som jeg ikke vet navnet på ser på meg og jeg ser på han. Slik blir vi sittende noen minutter. Så lukker jeg lukker øynene for å lyttet til vinden fra toppen av Mount Sinai. Når jeg åpner øynene er han fremdeles der. Uten å si noe til hverandre drikker vi hver vår slurk med Cognac, så reiser han seg og går.

I det jeg ser han forsvinne ned fjellet forstår jeg at det skapes en frykt i oss når vi blir dratt mellom den vi er og den vi burde være. Det er ingenting galt i å være selvstendig eller sterk som jeg har blitt gjennom alle kriger jeg har kjempet.

Men når frykten har hindret meg i å gjøre det jeg drømmer om eller være den jeg vil å være, har det blitt umulig å være meg selv. Dette fordi tankene mine hele tiden har handlet om framtiden. En framtid som aldri kom. Den kan heller aldri komme, fordi når den endelig kom har jeg bare starte å ønske meg til nye steder. Fordi jeg alltid tenker at jeg skulle ha vært i en annen situasjon, en mye bedre en. Vært en annen person, en mye bedre en.

Når solen går ned begynte jeg nedturen. Det blir raskt mørkt og igjen viser stjernene meg vei. Det er som om de smiler til meg og jeg smiler tilbake. Jeg har funnet skatten min. Nå kan jeg ta av meg masken og vise hvem jeg er, fordi jeg forstår hjertet mitt og akseptere at det er som det er.