Dagen jeg valgte å leve

Når jeg nå skriver dette er det fordi erfaringene jeg gjorde denne dagen fikk meg til å forstå at hvert øyeblikk er et valg mellom å leve eller dø. Jeg valgte å leve!

Det har begynt å mørkne ute når det ringer på døren. Utenfor står min manns tidligere kone. «Jeg er gravid», sier hun. Et øyeblikk forsøker jeg å forstå hvorfor jeg skulle ha interesse av at hun var gravid, men så forstår jeg hva min mann har gjort.

Hjertet krymper seg i brystet og jeg klarer ikke få fram et ord. Enda et sekund blir vi stående å se på hverandre mens jeg tenker på hvordan jeg og min mann lenge hadde forsøkt å virkeliggjøre vår drøm om et barn. Rett foran øynene mine var den drømmen i ferd med å blekne. FAEN tenkte jeg og smalt igjen døra.

Jeg ble stående å se på døren, i håp om at jeg ville våkne opp fra denne vonde drømmen. Først etter en stund klarte jeg å si noe og det var ikke hjertet som pratet. Isteden tillot jeg sinnet og fortvilelsen min å få fritt spillerom, idet jeg hører min manns fottrinn.

Nok en gang viste han sine mange sider. Han som vanligvis har et kraftfullt språk og sier ting som de er viser nå sin uoverstigelig mur. «Jeg forstår ikke hvordan det kunne skje», er alt han har å si, før han går og legger seg på gjesterommet.

Det er fortsatt mørkt når jeg våknet. Av gammel vane starter jeg dagen med å stryker skjortene hans. Jeg har ikke glemt hva min mann har gjort, men jeg velger å tenke på det magiske som har holdt oss sammen. Kanskje natten hadde gitt han troen på at han hadde vent seg til min livsrytme og at han ikke lengter tilbake til fortiden. Da jeg vekker han går det brutalt opp for meg at det er jeg som har vent meg til hans rytme.

Alt jeg vet er at i dette øyeblikket føles livet helt meningsløst å leve. Tanken på å fortsette er mer smertefullt enn å leve, og jeg bestemmer meg for å gi opp livet. Jeg ønsker å påføre min mann en ekstra lidelse og velger å skyte meg. Når haglen ligger forran meg på bordet, ladet, føler jeg meg fornøyd. Nå vil han bli nødt til å identifisere et skamfert lik. I det jeg ser slutten på mitt liv, ringer telefonen. Det er min mor. Hun er bekymret for meg. Mamma ringer meg aldri og har heller ikke gjort det siden. Hvorfor ringer hun meg nå som jeg har bestemt meg for å gi opp livet? Hvilket hemmelig budskap er dette til meg, dersom det finnes hemmelige budskap?

Det eneste jeg klarer å tenke på er mannen som har forlatt meg. For bare noen timer siden kledde han på seg og gikk ut døren. Jeg reiser meg, henter en flaske rødvin og fyller i et glass. Jeg trenger å roe meg ned, som en kriger før slaget. Krigere søker sine skatter, tenkte jeg før jeg igjen fyller opp et nytt glass. Jeg tenker på tiden vi hadde sammen og ser meg selv løpe rundt som en lydig tjener. Gjør som jeg sier, gjentok han. Uten et ord gjorde jeg alltid som han sa mens han fortsatte å se kald på meg. Han forventet at jeg skulle lystre. På et tidspunkt klarte jeg ikke lystre lenger. Det var kanskje her kjærligheten ble myrdet.

Tanken på at jeg skal gjøre mitt livs siste erfaring, døden, er plutselig ikke så klar lenger. Dersom jeg ender livet mitt vil ingenting jeg har gjort fram til i dag, ha noen mening. Alle årene med studier, krigene jeg har kjempet eller de gode samtalene, ville ikke ha noen mening lenger. Ei heller lengselen etter det jeg enda ikke vet hva er. Jeg tenker på mor som ringte meg og hvor flink hun alltid har vært på å minne på hvor udugelig jeg er, hvordan ingen kan bli glad i meg. Det er ord som forøvrig ser ut til å forfølge meg. På en måte har de blitt et passord til min identitet. Hun vil leve videre uten at jeg fikk svar på hvorfor.

Jeg kjenner to små tårer som triller nedover kinnet. Inne i meg vokser en ny følelse. Den er like sterk og heftig, som tanken på døden. Jeg har forrådt meg selv. Mens jeg har vært opptatt av å kjempe kriger, har jeg ødelagt livet mitt. Mens jeg bare har vært på leting etter kjærlighet og noen som er glad i meg, har jeg forsøkt å begrave meg selv levende.

Nå forstår jeg hvorfor jeg aldri har latt noen få vite hvem jeg virkelig var. Hvorfor jeg aldri har tatt sjansen på å vise mitt indre kaos og min sårbarhet. Jo mer jeg tenker på det jo mer klart blir det for meg at jeg har vært mer opptatt av å fortelle at jeg ER, hva jeg gjør og hvor jeg er på vei. Sannheten er at jeg ikke vet hvem jeg ER. Jeg vet heller ikke hvor jeg er på vei.

En dag, en uke, et år, et liv uten mål må bli kaotisk, uten noen retning. Når vi har funnet retningen, er en lang reise ikke noe problem. Det er når vi beveger oss i feil retning at vi mister oss selv. Som jeg har gjort i dag. Resten av dagen vil jeg bare sitte å se utover vannet og lytte til mitt hjerte. Vinden vil lytte til min frykt. Jeg vet at jeg ville våkne i morgen, stå opp å gjøre det jeg alltid har gjort. Alt ville allikevel være annerledes. Jeg har lært at det er lov å gjøre feil, unntatt en. Den som tar livet av oss.