Når barn blir tenåringer

Alle foreldre gjør så godt de kan og ønsker det beste for barna. Men noen ganger er det vanskelig å vite hvordan man skal håndtere situasjoner, særlig når barna ikke er barn lenger men plutselig er tenåringer. Her er noen råd hvordan du kan forholde deg til det.

Den største utfordringe foreldre har, er å klare å endre seg i takt med barnet som er på vei til å bli voksen. Dersom forholdet mellom dere ikke er som det burde være, er du som forelder som må endre deg. Når du endrer din holding til barnet, vil du fort oppleve endring hos ditt barn. Her er noen tips som kan gjøre det litt enklere både for deg og ditt barn som holder på å bli tenåring. 

Lekser - Alt for ofte får jeg foreldre inn på mitt kontor som er lei av å mase på barna fordi de ikke gjør lekser. Mange bruker til og med hele ettermiddager til å krangle med barna om leksene.

Jeg lurer på hva det er som gjør at disse foreldrene har barnas lekser som sitt ansvarsområde? Det er da virkelig barna som har lekser, ikke foreldrene. Jeg vet at det stilles krav fra skolen om at foreldre skal følge opp lekser, men det betyr ikke at de skal gjøre alle leksene sammen med barna? Og hvilke signaler gir det barna? De opplever at foreldrene ikke stoler på at de klarer det selv. Da tar de heller ikke ansvaret.

For å løse deg må du først plasser ansvaret der det hører hjemme, hos barnet selv. Gjør så oppmerksom på at du som forelder har i oppgave å passe på at lekser blir gjort. Samtidig si at du er lei av å mase, og at du regner med at han er lei av ditt mas. Snakk så om hvordan dere skal løse dette. Lag en avtale som innebærer at du ikke skal mase og han har ansvaret for å gjøre leksene.

Utfordringen kommer når barnet ikke holder avtalen. Avklar derfor i avtalen hva som skjer hvis ikke avtalen holdes. Denne delen av avtalen skal også barnet være med på å bestemme. Jeg har flere familier som med dette har fått det mye hyggeligere og barna har bedre resultater på skolen!

Når er vi ferdig med å oppdra barna - Jesper Juell sier at når barna har blitt 14 år er vi ferdig med å oppdra dem. Det provoserte meg først og fremst fordi jeg følte at jeg måtte være der hele tiden for å bestemme. Etter hvert har jeg skjønt hva han mener. Når barna blir tenåringer, vet de hva som rett og galt. Ved å innta en posisjon som veileder istedenfor oppdrager, kan vi lettere veilede tenåringen til selv å ta de rette valgene.

Å slippe opp er ikke lett! Og hvordan skal foreldre klare å være den personen som veileder når tenåringen svært lite involverer foreldrene i sin hverdag. Da har vi ingen mulighet til å være veileder.  Skal de bare seile sin egen sjø, da?? Nei, det er ikke meningen. Men vi som foreldre må endre vår holdning for å oppnå god kommunikasjon og gjensidig respekt.

Lytt når din tenåring snakker - Legg bort din egen egen agenda. Det betyr at det du har så lyst til å svare, skal du IKKE si. Du skal bare lytte og så stille et oppfølgende spørsmål. Da vil tenåringen føle at det han sier har betydning og føle seg sett. Det vil gi deg et innblikk i deres måte å tenke på, noe som er ganske interessant.

Av egen erfaring vet jeg at min løsning ikke alltid var den beste. Den var ofte tuftet på det «man gjør»,  det har alltid vært sånn, eller jeg pleier å gjøre. Å få lov til å se den gjennom tenåringens øyne, er ganske spennende. Vær derfor litt nysgjerrig, og du vil lære masse.

Din tenåring er rasende- Tenåringen kommer hjem fra skolen og er rasende. Han har blitt satt i en gruppe på skolen hvor de andre ikke gjøre noe og opplever at det er han som må gjøre alt. Han er sint på læreren, og øser ut av seg når han kommer hjem. Hvordan reagerer du som foreldre da?

Sier du, «jeg kan hjelpe deg», eller sier du, «sånn er livet, det er bare å sette i gang»,. Kanskje du sier, «Jeg skal jeg ringe læreren å snakke med ham for deg», eller; «det er sikkert ikke så ille, bare vent så går det mye bedre».

Når du har hatt en pyton dag på jobb og kommer hjem. Er det ikke litt deilig å få ut litt frustrasjon fordi du ikke kunne gjøre det på jobben? Hvordan ønsker du å bli møtt av de hjemme? Ønsker du å få formaningen, «slik er det bare, det går nok over». Jeg vet at jeg ikke hadde ønsket noen av de svarene. Jeg hadde ville at noen svarte meg, « jeg skjønner at det har vært en dårlig dag. Kan jeg gjøre noe for deg?».

Tilbake til tenåringen.  De ønsker ikke alle rådene våre. Hva med å svare,» jeg skjønner at du synes det er kjipt, kan jeg gjøre noe? eller det ser ut som om du er i en vanskelig situasjon, hvordan har du tenkt å løse det? Jeg er her hvis du trenger hjelp».

Det beste rådet er som regel å ikke gi råd, fordi det er ikke det de vil ha. Still heller spørsmål om hvordan de har tenkt å løse det. Er de helt uten løsning, spør om de ønsker noen alternativer som du tenker på.

På den måten vil de føle at du stoler på at de klarer det selv. Det er jo litt av det vi skal oppdra barna våre til å gjøre, så lenge de vet at vi er der dersom de trenger oss.