Jammen pappa, jeg VIL!

Makt, respekt og ansvar er begreper som ikke er så lett å håndtere i hverdagen. Og hvem har ansvaret i en familie? Og hvor mye skal barna få lov til å bestemme? Selv var jeg et bestemt barn, men min far visste hvordan han håndterte det ved å gi meg ansvar.

Denne uken har jeg tenke mye på den gang jeg var barn. Jeg vet at jeg var et krevende barn og husker hvordan jeg ofte sa, «Jammen pappa, jeg VIL!». Men min vilje lå i min fars hender. Det var det aldri noen diskusjon om. Jeg forsøkte meg og da gikk jeg til min mor. Svaret var alltid, «du får gå til din far, det er han som bestemmer!».

Mye har endret seg siden den gang. Selv om jeg ikke har egne barn så opplever jeg stadig hvordan barn tilsynelatende har tatt maken i familien og foreldrene har mer eller mindre gitt opp.

Som siste uke i butikken, hvor jeg møtte en mor som handlet med sin datter. Det var ikke bare jeg som fikk med meg at moren ville ha fiskepinner til middag, mens datteren ville ha pølser og pizza. Når hun ikke fikk sin vilje fortsatte hun å mase. Som straff ble hun fratatt all godteri for helgen. Det gjorde datteren sint. Moren svarte med å gi datteren husarrest en uke. Slik fortsatte scenen midt i butikken. Datteren ble enda sintere og grep tak i armen til sin mor. Da hevet moren stemmen og sa, «Nå er jeg så lei deg og dersom du ikke holder opp NÅ, så sender jeg deg bort». Datteren så ikke ut til å bry seg og begynte å skrike. Da gav moren opp og det ble både pølser og pizza.

For en drittunge, tenkte jeg. Det var ingen tvil om hvem som bestemte i den familien.

Men da jeg så moren betalte for godteri også, var jeg ikke så sikker lenger. Var det  datteren som var vanskelig, eller om det var moren som ikke hadde tatt sitt ansvar som mor.

På veien hjem tenkte jeg hvor glad jeg var som hadde en streng far når jeg vokste opp. Vel, jeg må innrømme at jeg ikke var så glad den gang. Men nå ser jeg hvordan han satte grenser ved å gi ansvar. Hvordan jeg fikk oppgaver og ansvar i tidlig alder. En av de var å vaske huset hver fredag. Det var heller aldri noe problem fordi det var mitt ansvar. Når kvelden kom, var derfor huset perfekt. Bortsett fra dagene hvor mor var hjemme. Hvorfor spørr du kanskje? Jo, hun løp etter meg for å fortelle hvordan jeg skulle vaske. Til og med hvordan jeg skulle flytte stoler og bord før jeg vasket. Jeg følte at ingenting var godt nok for henne. Som regel rømte jeg hjemmefra. I hennes øyne ble jeg et problembarn. Men var jeg det? Jeg rømte jo fordi jeg følte at jeg ikke fikk respekt til å gjøre det jeg hadde ansvar for.

Alle foreldre gjør så godt de kan, men det er viktig at foreldre innser at det er vanskelig å oppnår makt ved å kontrollere. I de fleste tilfeller er det til og med umulig. Min mor tok fra meg ansvaret og dermed mistet jeg respekten for henne. Selv om jeg ikke har barn, vil jeg derfor råde foreldre til å la en konflikt handle om å gi ansvar. Hva mener du som er foreldre om det?