Jeg møtte meg selv i døren!

Virkeligheten har innhentet meg. Jeg har ment og uttalt meg om hvordan andre har levd sine liv. Jeg har hatt klare oppfatninger uten å ha egen erfaring. Jeg har vært skråsikker på ting jeg overhode ikke har visst noe om. Det å møte seg selv i døren er en klisje, men det er akkurat det jeg har gjort. Har du også gjort det ?

Mange av mine holdninger har vært basert på meninger uten erfaring. Det som er viktig for meg i dag var uvesentlig for 10 år siden, og omvendt. Hverdagssituasjoner som var ukjente for meg for bare noen år siden er nå livet mitt. Verdier som tidligere ikke eksisterte i min bevissthet er nå essensielle.

Før jeg selv fikk barn hadde jeg klare oppfatninger om det å ha barn. "Bortskjemte og uoppdragne", tenkte jeg når jeg så fortvilte foreldre prøve å roe ned en trassig 3-åring. Å ha harmoniske, rolige barn var selvsagt noe som kun handlet om foreldrenes tilstedeværelse og fokus. Jeg synes det var trist å høre venner si, «bare ungene har det fint så har jeg det fint». Hadde de helt mistet seg selv? Jeg var overbevist om at når jeg selv en gang fikk barn skulle jeg sørge for å ikke bli en typisk forelder.

Snart 6 år og tre barn senere har jeg kommet til en erkjennelse. Jeg har ment masse om noe jeg overhode ikke har hatt peiling på! Hva visste jeg om det å ha ansvaret for små individer. Hva visste jeg om å gå fra å tenke meg til vi og oss? Absolutt ingen ting! Mine meninger kom fra det jeg observerte uten selv å ha erfart. Dette er bare ett eksempel. Jeg har ment og mener fortsatt mye uten å vite hva jeg snakker om.

Jeg tror ikke at jeg er alene om det. Det gjelder for de fleste av oss, kanskje alle. For vi snakker om andre. Vi skriver om andre. Oftest fordømmer vi ukritisk. Det er lett å mene noe om andres liv når vi ikke selv må leve det livet. Det er lett å mene noe om andres valg når det ikke er vi selv som må ta valget. Vi påroper oss retten til å mene noe om situasjoner og valg vi selv ikke er en del av eller selv må ta stilling til.  Vi skal være varsomme med å være for skråsikre og bedrevitende.

I en artikkel skriver jeg om hvordan vi søker sammen med mennesker som er like oss selv. I felles holdning og verdisyn finner vi fellesskap hvor vi skaper en plattfor hvor vi samles om en felles sannhet. Og felles uvitenhet. «Jeg forstår ikke at hun kan....» har jeg selv sagt og hørt i mange samtaler. Det ligger en dypere sannhet i den setningen; det er ikke mulig å forstå noe som vi ikke selv er en del av eller selv har opplevd. Og vi skal ikke forstå alt og alle. Vi må være oss seg bevist hvordan vi tenker og snakker om andre som lever et liv vi ikke kjenner til. Om å snu tanker og setningene fra å dømme og latterliggjøre til  å undres og respektere. Det krever nysgjerrighet og empati. Jeg tar meg selv i å ha meninger om det å ha tenåringer i hus. Det er mange år til jeg selv er i den situasjonen. Frem til jeg har gjort mine egne erfaringer kan jeg kun være nysgjerrig.

Hva med deg? Hva har du klare meninger om uten at du har gjort deg egne erfaringer? Hvor og hvem er det du dømmer når du egentlig heller burde vært nysgjerrig og åpen? Hva er det du i dag tenker og uttaler med skråsikkerhet, uten selv å kjenne situasjonen?